Historien om en stor og en lille berlinerbolle...

Deltakerne satt i dyp konsentrajson og tegnet, og etterpå skulle de vise tegningen til sidemannen og slik se hvordan de kunne bruke denne ativiteteten til å dele fortellinger fra sitt liv med folk de ønsket å dele Kristus med. Ideen er fra Greg Thomson, som har utviklet metoden The Growing Participator Approach, og aktiviteten er en måte å lære hverandre bedre å kjenne ved å høre historier fra hverandres liv. Flere av deltakerne fikk så anledning til å komme frem og fortelle til hele gruppen hva de hadde opplevd og tegnet, og her kommer så en av historiene, fortalt av en ung mann:

En dag var jeg ute og reiste til en naboby her i nord-Etiopia sammen med en ikke-kristen kamerat. Vi stoppet et sted for å få oss litt å spise og bestilte kaffe og en berlinerbolle hver (i Etiopia kalles de Bombolino). Da servitrisen kom med maten satte hun en stor og flott berlinerbolle foran meg og en en mye mindre en foran min kamerat.

Da jeg lukket øynene for å be for maten, så min kamerat sitt snitt til å bytte om på de to bollene. Jeg la merke til det da jeg åpnet øynene, men sa ingenting. Kameraten min satte tennene i den store berlinerbollen, men til sin store skuffelse var den nesten tom, kun med en masse luft innvendig. Han så på meg med et angerfullt blikk og tårer i øynene og sa: ”Her tok jeg din berlinerbolle, og så er den akkurat slik jeg er, bare tom innvendig! ”  Jeg så på han og sa: ”Ja, du er tom innvendig fordi du ikke har Jesus! Så nå må bare få sett og ta imot han i ditt hjerte”. Og der og da la min venn fra seg berlinerbollen og tok imot Jesus”.

De andre deltakerne jublet, og klappet i hendene til Gud for at han kunne bruke noe så hverdagslig som en berlinerbolle til å vekke lengelsen etter Gud til live! Det ble et sterkt vitnesbyrd for oss alle om at Gud elsker alle mennesker og at Han har sine veier å nå inn med sin kjærlighet  til de som enda ikke kjenner han som sin frelser!

Kurset, som ment å utruste de kristne til tverrkulturell misjon, utfordrer også endel tradisjonell tankegang om hvordan kristne lever i forhold til sine ikke-troende naboer og familie-medlemmer. En tidligere muslimsk kvinne utfordet oss alle til å komme ut av våre ”ghettoer” og ta del i aktiviteter og begivenheter i samfunnet rundt de. ”Vi kan ikke leve så isloert som vi gjør. Hvis vi virkelig tror at det viktigste er at de må lære Kristus å kjenne så er diskusjonen om hva vi kan spise eller ikke, hvordan vi skal kle oss eller ikke, mindre viktig”. I løpet av kurset kom det nemlig opp flere spørsmål som mange av deltakerne sliter med, og det var til tider nokså høylytt diskusjon. Noen av spørsmålene var :

Kan jeg som kristen spise kjøttet som mine muslimske naboer har slaktet?

Er det riktig av meg å kysse korset til den ortodokse presten når han kommer forbi meg og naboene mine?

Bør jeg delta i ritualene rundt minnesermoniene av avdøde ortodokse slektninger eller naboer?

Siste dagen var det den eldste deltakeren som skulle be før vi startet dagen. Han var en distingvert, eldre, flott evangelist, og var tydelig blitt utfordret av det som var kommet opp når det gjaldt viktigheten av å lytte mer enn vi snakker: ” Gud, jeg har pratet og pratet, hele mitt liv! Jeg preker fra talerstolen, jeg snakker med mennesker, men nå vil jeg begynne å lytte mer til hva som er i menneskers hjerter! Gud, hjelp meg til å lytte mer! Gjør meg til en god lytter for deg! ” En bønn jeg tror vi alle kan si JA og AMEN til!